Litteraturhistorie – fra romantikken til moderne tid

20. oktober 2016
Posted in Norsk
20. oktober 2016 Arne Midtlund

Litteraturhistorie – fra romantikken til moderne tid

I denne teksten har elever på 10. trinn tatt for seg norsk litteraturhistorie fra romantikken og fram til moderne tid.

Romantikken og nasjonalromantikken

På slutten av 1700-tallet kom romantikken til verden. Romantikken kom ikke samtidig til alle land, så det var ikke før litt senere på 1800-tallet at romantikken kom til Norge. Hele perioden var ferdig/gikk over i en annen periode på midten av 1800-tallet. Romantikken var en stor periode som påvirket litteraturen, kunsten og musikken. Det sier seg jo litt selv at under romantikken så var det mye fokus på følelser og man romantiserte verden, de gikk bort fra at det fantes vitenskapelige svar på ting. Under romantikken var det mer fokus på fantasi og skjønnhet enn på vitenskapelige fakta. En veldig kjent skriftform var dikt, det kom ut mange kjærlighetsdikt i denne perioden.

Nasjonalromantikken var en under periode i romantikken. I nasjonalromantikken ble historie, kultur og språk satt i fokus. Det var fordi folk ble mer og mer opptatt av sin egen historie og av historien og språket til landet de kom fra. Her i Norge ble det jo satt ekstra stort fokus på språket fordi det var jo under romantikken den store språkstriden begynte. Mange mente at Norge burde få et eget språk, så dette var en strid mellom det som er dagens nynorsk og bokmål.

I Norge var Johan Sebastian Welhaven og Henrik Wergeland de mest kjente forfatterne under romantikken. Disse to var uenige i mye og den som kom i mellom striden deres var Camilla Collett, også en kjent norsk forfatter under romantikken.

Camilla Collett

Camilla Collett var en norsk forfatter og kvinnesakspioner født i 1813. Camilla var født med etternavnet Wergeland, som var en veldig rik familie. Derfor fikk Camilla gått mer på skolen enn de fleste andre jenter. I sine tekster tok hun stilling til kvinners stilling i samfunnet, hun brukte mange sjangre som for eksempel brev, dagbok, essay, roman og fortellinger.

Hun har skrevet mange tekster, men den mest kjente er vel Amtmandens døtre. Ellers har hun også skrevet som sagt skrev hun mye brev og dagbok og dette er samlet i et fem bind av Leiv Amundsen i perioden mellom 1926-1934. Rundt 1840 skrev Camilla og Jonas et essay til en avis. Andre tekster hun har skrevet er Fortællinger, en rekke essay, Sidste Blade som kom i tre bind og fra de stummes  leir. Tekstene hennes handlet for det meste om kvinner og deres rolle i samfunnet.

Camilla kvinnesakstenkning er preget av skolegangen hennes og kvinnedebatten i Europa. Hovedpoenget til Camilla var et menn og kvinner er ulike, men likeverdige og hverandres åndelige partner. Hun mente at kvinner skulle frigjøre seg selv ved bevisstgjøring og selvrefleksjon. Hun mente også at kirkefedrene forgikk en forbrytelse mot menneskeheten når de frarøvet menneskeverdet. Camillas feminisme var en kamp som skulle gi kvinner følelsen av likeverd og en likestilt partner å utvikle seg sammen med.

Amtmandens døtre

Amtmandens døtre er en roman skrevet av Camilla Collet. Den ble utgitt i to deler 1845 og 1855. Hovedperson av Amtmandens døtre er Sofie Ramm. En annen sentral person i romanen er George Kord. Begge forelsker seg i hverandre, men likevel blir de ikke gifte fordi noen misforståelser skjer mellom dem, og at mye av det er kvinneidealet på 1800-tallet, som gikk ut på at kvinner ikke kunne si i mot arrangert ekteskap.

Amtmandens døtre er en kjærlighetsroman som inneholder en del kritikk mot 1800-tallet som tilsa at kvinner skulle være tilbakeholdene og beskjedne, at de ikke skulle få utdanning, og heller ikke tale offentlig, men heller tilpasse seg om å gjøre oppgaven som sin manns hustru og barnas mor. Camilla Collett mente at – Kvinneidealet i 1800-tallet førte til at kvinner lærte å ofre seg for andres lykke enn deres egen, mye av handlingen i Amtmandens døtre går mest ut på at kvinner ufrivillig blir tvunget til å gifte seg med menn som de ikke elsker.

Henrik Wergeland

Født 17. juni 1808 Kristiansand og døde 12. juli 1845 Christiania.

Henrik Wergeland var en norsk forfatter som også var redaktør, bibliotekar og riksarkivar. Wergelands tekster er svært sentralt i romantikkens epoke. Han var for øvrig aktiv på flere samfunnsområder i Norge etter 1814. Han var opptatt av folkeopplysning og omsorgsarbeid. Fra 1827 til 1830 skrev Wergeland seks scenearbeider: Sørgespillet Sinclars Død, og fem farser.  Flere av Wergelands farser er inspirert av middelalderteaterets moraliteter. I høsten 1825 begynte han og studere ved det kongelig Frederiks universitet. «Da jeg kom til Universitetet slapp Skolen en urolig, spectakelfuld Dreng på 17 Aar ut i Verden.»

Flodens sang til stjernen

Kjærlighet var ofte sentralt plassert i Henrik Wergelands dikt. Det er ofte sagt at kjærlighet er selve grunnstemningen i poesien hans. Som ungdom forelsket han seg ofte, og benyttet seg av diktskriving for å uttrykke følelsene sine til de han elsket. På grunn av sin ulykkelige kjærlighet til blant annet Hulda Malthe, skapte han idealkvinnen «Stella». Stella er sentralskikkelsen i det kjente diktet «Flodens sang til stjernen». 

I dette diktet er det altså Wergeland som er “floden som synger til stjernen”. Hans kjærlighetsdikting streber mot (i Wergelands øyne) den ideelle kjærligheten, og er ment for å få et mer sansbart uttrykk av det hele. Hovedbudskapet i dette diktet er at den “fysiske kjærligheten” smelter sammen med den åndelige.

Lydopptak 1:

Lydopptak 2:

Realismen og naturalismen

Realismen og naturalismen var tidsepoker innenfor litteraturen som i Norge varte fra midten av 1800-tallet til slutten av århundret (ca.1870-1890 og ca. 1885-1890).

Etter romantikken og nasjonalromantikken var folk lei av alt det fantastiske samfunnet som ble skildret i tekstene da. De ville ha mer realistiske tekster, tekster som beskrev deres hverdag og det virkelige samfunnet.  Man var kritisk mot samfunnet og prøvde å skildre det så godt som mulig i tekstene sine. Dette kom altså som en reaksjon mot romantikken som satt stor vekt på følelsene og fantasi.

Og det er dette som er kjennetegn og særpreg i litteraturen som ble skrevet i realismen og naturalismen mellom 1870 og 1890. Forfattere som Henrik Ibsen og Amalie Skram skildret den urettferdige og håpløse hverdagen. De og mange andre tok opp temaer som fattigdom, sult, alkoholmisbruk og samfunnets oppbygning med kvinnenes rolle. Dette er typiske temaer for realismen og naturalismen. ( Wikipedia, 2016)

Realismen var opptatt av å fortelle sannheten, og skrive tekster for å bekjempe urettferdighet. Folk mente at realismen var for snill med virkeligheten, så da kom naturalismen. I naturalismen skrev man også om sannheten, men på en enda dystrere måte. Man mente at da mørket først hadde tatt deg var det ingen vei tilbake og de mente at man ikke kunne kjempe mot urett, fordi skjebnen din allerede var bestemt.

Naturalismen er en forrettelse av realismen, men er ikke samfunnskritisk på samme måte. Naturalismen tar for seg lidelse og håpløshet som temaer uten å legge skyld.  Noen kjente forfattere er Amalie Skram, Alexander Kielland og Henrik Ibsen. Med kjente verk som blant annet «Karens Jul», «Karen» og «Et Dukkehjem». I senere år kom nyromantikken med en motstridende holdning som kan oppsummeres i «Kunst for kunstens skyld». Man skulle, som i romantikken, fokusere på følelser og ikke være så kritisk mot samfunnet.

Henrik Ibsen

Henrik Johan Ibsen ble født 20. Mars 1828 og døde 23. Mai 1906. Han var en norsk dramatiker og lyriker og har hatt stor betydning nasjonalt og internasjonalt. Han blir ofte omtalt som den moderne dramas far. Noen av hans kjente verk heter: Et Dukkehjem, Peer Gynt, En Folkefiende.

Et Dukkehjem

Et Dukkehjem handler om at Nora har tatt opp et “falskt lån” for å kunne betale for reisen til utlandet, for å kunne pleie sin mann Torvald som er blitt alvorlig syk. Hun tok opp dette lånet ved å forfalske faren, som hadde dødd noen dager tidligere, sin underskrift. Dette gjorde hun åtte år før skuespillets hovedhandling. Krogstad, som er personen hun tok opp lånet fra, truer med å fortelle mannen hennes hemmeligheten, fordi Torvald har blitt sjef i banken og Krogstad føler at hans stilling er truet. Fru Lind, personen som skal erstatte Krogstad og som er en venn av Nora, prøver å overtale Krogstad men uten nytte. Torvald får et brev hvor dobbeltspillet blir avslørt, og han reagerer med avsky og moralisering.

Denne reaksjonen var uventet for Nora og hun ser nå på mannen sin med et nytt lys. Etter en krangel forlater hun Torvald og barna og drar ut for å starte på nytt. Når skuespillet skulle ha premiere i Tyskland var de høyt kritiske og “sure” på grunn av slutten. Så det endte med at Ibsen motvillig måtte skrive en alternativ slutt hvor Nora forble sammen med Torvald for barnas skyld. Dette stykket var viktig innenfor det Realismen og Naturalismen fordi den skildret et høyst skandaløst syn på det viktorianske ekteskap. Han gjorde nesten narr av de tradisjonelle rollene til kvinner og menn i et ekteskap.

Amalie Skram

Amalie var født 22. August 1846 i Bergen, og døde 19. Mars 1905 i København, Danmark. Amalie Skram skrev også om barnefortellinger, skuespill og litteraturkritikk. At faren, Mons Alver, gikk konkurs og reiste til Amerika da hun var 16 år, fikk avgjørende betydning for hennes liv. Kort etter ble hun forlovet og knapt 18 år gammel gift med den ni år eldre Bernt Ulrik August Müller. Hun hadde åtte søsken, men bare fire av dem levde og det var  fire gutter.

Hun skrev sjøromanen To venner fra erfaringer med sjøreiser, og ekteskapsromanen Forrådt ut ifra sitt ekteskap. Amalie Skram opplevde også psykiske sammenbrudd. I bøkene Professor Hieronimus og På St. Jørgen, beskriver hun dette.

Amalie Skram mente at arvelige faktorer bestemte over livet til menneskene og at alle var produkter av arv og miljø, noe som var typisk for naturalismen. Skram mente at mennesket derfor er ufritt. I noen av bøkene hennes, kan man se dette fordi noen av karakterene i flere av hennes bøker har mulighet til å endre sine liv, men ikke gjør noe med dette. De mener derfor at slik er ting bestemt.  Grunnen til at hun skriver på denne måten, er for at fol skal kunne forstå, hjelpe og tilgi mente hun.

Amalie Skram var også veldig flink til å beskrive virkeligheten. Hun forklarte ting veldig detaljert, noe som også er et kjennetegn for naturalismen. Hun forklarer også følelser som for eksempel angst og psykisk ubalanse. Dette kan komme fra livet hennes, fordi hun hadde psykiske problemer og ble innlagt en gang.

Hellemyrsfolket

Hellemyrsfolket er en romanserie som består av fire bind skrevet av Amalie Skram. Den første boken heter “Sjur Gabriel” og ble gitt ut i 1887. Året etter kom oppfølgeren “To venner”. Den tredde boken heter “S.G Myre”, den ble gitt ut 1890. Den fjerde og siste boken kom ikke før i 1898 og bærer navnet “Afkom”. (Wikipedia, 2016)

Serien regnes som hovedverket innen norsk naturalisme. Bøkene skildrer livene til flere generasjoner i en slekt som bor på Hellemyren i Bergen. I det første bindet blir vi introdusert for Oline og Sjur Gabriel og deres barn i Hellemyren. Oline var alkoholiker og en av de første kvinnene i norsk litteratur med drikkeproblemer. Sjur Gabriel er streng og slår både Oline og barna hvis de ikke gjør som han sier.

I historien får paret et nytt barn. En gutt som de kaller Vesle-Gabriel. Sjur Gabriel blir etter hvert svært knyttet til denne gutten, men som mange andre barn på den tiden dør Vesle-Gabriel tidlig av sykdom. Sjur Gabriel blir helt knust. Dette beskrives av den siste setningen i boka, som senere skulle bli det viktigste sitater fra verket til Amalie Skram. “Begravelses dagen gikk Sjur Gabriel på fylla, og fra den dagen drakk både mannen og konen i Hellemyren” (Anonym, 2004).

I serien kildrer Amalie Skram mange temaer som er viktige i naturalismen. Går det an å styre sitt eget livet eller er livet ditt bestemt på forhånd av din bakgrunn. Mange naturalister mente dette. De mente at man selv ikke hadde noen påvirkningskraft ovenfor sitt eget liv og egen skjebne (Cathrine Krane Hansen, 2014).

Nyromantikken

Nyromantikken var en periode som varte fra starten av 1890-tallet til 1905. I denne perioden gikk man i mot tankene man hadde i realismen og naturalismen som hadde et fokus på å se samfunnet på en kritisk måte og fortelle sannheten. I nyromantikken la man derimot vekt på det indre, følelser og fantasi i likhet med hva de gjorde i romantikken.

Som navnet sier skjønner man kanskje at under nyromantikken gikk man litt tilbake til tankene man hadde i romantikken. Noen av ideene var at man skulle sette følelser og fantasi foran kunnskap og fornuft. Selv om man tok opp lignende temaer fra romantikken hadde man ulike ideer når det gjaldt litteratur og dikting. Et kjennetegn for nyromantikken var at temaer som angst, sult og ensomhet var viktige. En annen viktig ting for denne perioden var at litteraturen og diktingen dreide seg mer om det indre og hvilke følelser “jeg” har.

Nyromantikken kan også sees i kunst fra denne tiden, blant annet i maleriene til Munch, som man ser prøver å legge vekt på menneskets følelser. Han maler ikke sånn virkeligheten ser ut, men maler sånn han mener de forskjellige følelsene ser ut, eller hvordan han oppfatter dem.

Lyrikk og diktning blir mer populær, og er også veldig fokusert på en persons følelser og tanker. Naturen blir også mye beskrevet, og nyromantikken handler jo som sagt litt om å gå tilbake til naturen. Tekster blir også mye inspirert av myter og eventyr, noe som også passer med at det var flere som begynte å skrive barnebøker. Noen kjente forfattere fra nyromantikken er Knut Hamsun, Sigbjørn Obstfelder, Tryggve Andersen og Thomas Krag.

Knut Hamsun

Knut Hamsun ble født 4. august 1859, og han døde 19. februar 1952 i Grimstad.

Knut Hamsun var en norsk forfatter og han var også en av representantene for nyromantikken i Norge. Han var også en av Norges fremste romanforfattere. Litteraturen til Hamsun er blant annet kjent for sin elegante og humoristiske urovekkende skildringer  i mennesket. I 1920 ble Knut Hamsun tildelt Nobelprisen i litteratur for romanen han skrev (markens grøde). Og Hamsuns forfatterskap strekke seg over mer enn 70 år og viser variasjon med hensyn til tema, ståsted og miljø.

Som en ung mann opponerte han mot realismen og naturalismen, han argumenterte for en dikting med vekt på det irrasjonelle.

Knut Hamsun skrev om både nyromantikken, mellomkrigstiden og nasjonalromantiske Norge. Bøkene Knut Hamsun skrev slo godt an i Tyskland. Bøkene han skrev passet godt inn i det nasjonalromantiske bildet til Hitler og hans rike ønsket å komme fram til. Norge var et kroneksempel i deres øyne. Knut Hamsun var imot industrialiseringen av samfunnet og mot Englands utbygging, han ønsket små landsbygder og gårder slik Norge var, han tapte på mange måter den kampen.

I mellomkrigstid skrev han mer om individer i byer som en del av urbaniseringen, og der ser vi igjen hvor negativ og trist han maler det i kontrast til bøker der han fokuserer på landet. Hamsun ble kontroversiell på grunn av sine politiske oppfatninger, særlig oppfatninger til hvem han selv støttet. Nyromantikken er en tidsepoke, Knut Hamsun settes inn i den utfra tiden han skrev i og måten han skrev på.

Hamsun har gitt ut 20 romaner til sammen, og han har også gitt ut dikter osv. Knut Hamsun har skrevet mange romaner, noen av de mest kjente bøkene hans er Sult, Markens grøde, Pan, Mysterier og Victoria.

Victoria(1898)

Victoria er Knut Hamsuns fjerde verk, “Høysang til kjærligheten”. Kjærlighetsromanen ble opprinnelig utgitt i 1898. Victoria er en typisk kjærlighetsroman som var svært vanlig å skrive innenfor denne tidsperioden. Victoria inneholder for det meste sjangerne fiksjon, romanse og tragedie.

Kjærlighetsromanen handler om møllergutten, Johannes som forelsker seg i Victoria, Godseierens datter. Senere i teksten får godseieren økonomiske problemer, så Victoria er nødt til å forlove seg med Otto, sønn av en velstående kammerherre.

I denne teksten ser man mange kontraster mellom fattigdom og rikdom, Hamsuns velger å legge inn følelser, som de forskjellige tekstene innenfor denne tidsperioden er kjent for. Romanen kan lett assosieres med Hamsuns andre verk, på grunn av at forfatteren skriver på en egen måte.

Lydopptak 1:

Lydopptak 2:

Nyrealismen (1900-1920)

I første halvdel av 1900-tallet fikk vi en ny epoke som betegnelsen på en litterær retning i norsk litteratur. Den nye epoken, nyrealismen, var en slags fornyet utgave av realismen fra 1870-90 årene. Nyrealismen, eller den etiske realismen, har mye felles med realismen, men skiller seg også fra den på en del sentrale punkter.

Wikipedia kan vi lese at man i realismen hadde angrepet hykleri og livsløgn i borgerskapet. Men i nyrealismen var ikke dette så viktig lenger. Noen kjennetegn ved nyrealismen er at de kom tilbake til å skrive litt mer om de realistiske tingene og følelsene i menneskets hverdag. De skrev mye mer om ekte følelser, tanker og handlinger.

Mange forfattere dro fra nyromantikkens følelsesbaserte dikt og tekster og ville tilbake til realismen igjen. Nyromantikken snakket mye om kjærlighet og drama mens nyrealismen snakket om gjenkjennelige problemer i hverdagen som det vanlige mennesket skjønte. Noen av disse temaene var sult, kanskje litt politikk, dystrere mørke følelser og krig. Noen av disse forfatterne var Sigrid Undset, Johan Falkberget og Olav Duun.

Retningen nådde et høydepunkt i tiden rundt 1920, men strakte seg fram til 1940 og utbruddet av den andre verdenskrig. Bakgrunnen for den nye orienteringen var både internasjonale trender i kunst og litteratur. Norske industrisamfunnet og den første verdenskrig virket inn på denne epoken, også utviklingen av arbeiderbevegelsen.

Nyrealismen forsterket disse tendensene og førte til en ny interesse for grunnleggende filosofiske, etiske og politiske spørsmål. Epoken var preget av «de store fortellerne» som skrev noveller, romaner og storstilte romanserier. Men også lyrikerne gjorde seg gjeldende med en ny sans for konkrete motiv i et hverdagslig språk.

Jenny – Sigrid Undset

Jenny er Undset sin tredje roman. Den blir sett på som hennes gjennombruddsroman selv om hun allerede var blitt anerkjent av romanen Fru Marta Oulie.

Størstedelen av romanen foregår i Roma. I tillegg til å være en kjærlighetsroman er dette også kunstroman. Hovedpersonen, Jenny, har stor suksess som kunster, men lite hell i kjærlighetslivet. Jenny forlover seg med studenten Helge Gram, men når dette ikke fungerer bryter hun forlovelsen og blir sammen med faren, Gert Gram.

Når barnet deres fødes, nekter Jenny å gifte seg med ham. Og det ender opp med at Jenny flykter fra Gert og barnet dør. Hun prøver deretter å sette kjærligheten på pause og fortsette på sin kunstkarriere. Hun ender opp med å begå selvmord i leiligheten sin i Roma.

Oskar Braaten

Mye av inspirasjonen til Oskar Braaten kom fra det som skjedde rundt han. Oskar Braaten sine tekster baserer seg på hvordan hverdagslivet til en vanlig arbeiderklasse person hadde det.

Oskar Braaten vokste opp på Sagene sammen med sin mor og søster Hannah uten en far tilstede, faren til Oskar gjorde som de fleste fedre gjorde på den tiden dro til America for et bedre liv med flere muligheter. Noen av tekstene til Oskar Braaten ble ganske preget av mangelen av en farsfigur.

Noe som kan ha vært en stor del av livet hans var at siden han bodde på Sagene som var et sted hvor industrialiseringen ble veldig lagt merke til var han i sentrum av industrialiseringen og nærme arbeids klassen.

Ungen av Oskar Braaten

Et av Oskar Braatens kjente verk er “Ungen”. Den er hovedsakelig et skuespill som er blitt satt opp mange ganger, første gang i 1913. Den ble gitt ut som bok i 1911 og den er også blitt filmatisert flere ganger.  “Ungen” var Oskar Braatens gjennombrudd som forfatter.

Kort oppsummert handler “Ungen” om en fabrikkjente, Milija, som havner i “uløkka”, altså at hun får barn utenfor ekteskap. Hun og kjæresten Julius er forelsket, men han svikter henne for Petrina, som er en upålitelig og pen jente som lar han få gjøre det han vil. Milija blir sittende med en “løsunge”. Jenter som er havnet i “uløkka” og barna deres blir sett ned på i samfunnet, og både moren og barnet må leve med skammen det bar med seg.

Milija blir overtalt til å gi fra seg barnet. Hun går med på det for at barnet skal kunne få en bedre fremtid. Hun begynner å angre og får hjelp av en dame som blir kalt Hønse-Lovisa. Hun overbeviser henne om at kjærlighet er viktigere enn status og materialistiske ting og at barnet kommer til å ha det like bra hos henne. Hønse-Lovisa er en dame som hjelper jenter som har havnet i “uløkka”, slik som Milija, sånn at de kan fortsette og beholde barna sine.

Denne fortellingen er typisk innenfor sjangeren nyrealismen. Den handler om en situasjon som ofte skjedde på den tiden og skildrer det på en realistisk måte. Den tar opp et viktig tema som var aktuelt på den tiden. Han skildrer arbeidermiljøet på en realistisk måte og tar for seg et dilemma som mange jenter som var blitt gravide utenfor ekteskap sto i. “Ungen” endte opp med å bli et veldig populært teaterstykket og er fortsatt et av Oskar Braatens mest kjente stykker.

Lydopptak 1:

Lydopptak 2:

Mellomkrigstiden

Under mellomkrigstiden var det mange konflikter og tanker som oppsto, og dette åpnet for masse god litteratur. Og på grunn av all denne litteraturen som ble til i denne perioden, er mellomkrigstiden en av de viktigste litteraturepokene i vår historie. I tiden mellom første verdenskrig og andre verdenskrig, 1918 – 1939, ble samfunnet påvirket mest negativt, men det var også noen positive sider.

Mange av landene som ikke hadde tatt del i første verdenskrig hadde nå en stor økonomisk vekst i salg av varer til de rammede land, som f.eks. Frankrike, Stor Britannia, Russland, osv. Ett av landene som nå var i økonomisk vekst var lille Norge, som tjente godt på salget av Fisk og kunstgjødsel. Men inntektene til de landene som hadde hatt en økonomisk vekst gikk gradvis nedover etter krigen, når Europa begynte å komme seg økonomisk igjen. Og med børskrakket i NY oppstår arbeidsløshet, fattigdom og sosial uro ut i Europa.

Og i tillegg med den pågående politikken, kommunisme, fascisme og nazisme, begynner forfatterne rundt om i verden å reagere. Forfattere, som for eksempel Arnulf Øverland, ønsket å gjøre folket oppmerksomme på situasjonen ute i verden. Andre kjennetegn på den litteraturhistoriske perioden er også at fokuset ble satt mot det som tidligere hadde vært skjult: angst, redsel, barneoppdragelse og aggresjon.

Men det viktigste under mellomkrigstiden, var at forfatterne og folket ønsket å diskutere og informere rundt situasjoner i samfunnet. Kjente Norske forfattere under mellomkrigstiden kan være: Arnulf Øverland, Sigurd Hoel, Aksel Sandemose, Rudolf Nilsen og Nordahl Grieg. Og episke, lyriske og dramatiske tekster i form av dikt, noveller, bøker osv. ble brukt.

Arnulf Øverland (1889-1968)

Han ble født 25.Mars 1889 i Kristiansund og døde 25.Mars 1968 i Oslo. Arnulf vokste opp i middelmådige forhold i Bergen og flyttet senere med familien sin til Kristiania(Oslo). I 1911 døde faren hans av tuberkulose, samme år publiserte han sin første lyrikksamling “Den Ensomme Fest”. Han opplevde første verdenskrig og jeg tror at mye av det han skrev i mellomkrigstiden ble basert på hva han hadde opplevd gjennom krigen. Selv om Norge ikke var med i krigen direkte, så vi på hvordan store deler av verden ble satt på fyr.

“Du må ikke sove” er en av hans mest kjente dikt. Diktet handler om hvordan mennesker kommer til å ha det vis Adolf Hitler og fascismen tar over. Det handler også om hvordan folket er nødt til å “våkne opp” og stå opp mot fascismen. Dette var før andre verdenskrig og akkurat det som Arnulf hadde advart om skjedde.

I 1933 ble han tiltalt for blasfemi som er å snakke ned mot en religion. Grunnen for tiltalelsen var på grunn av foredraget «Kristendommen – den tiende landeplage», men han ble senere frikjent gjennom ytringsfrihet. Fra 1918-1945 hadde Arnulf fire forskjellige ektefeller. Han skrev mest lyrikk og prosa gjennom årene og han er mest kjent for det han skrev i mellomkrigstiden. Arnulf har hatt mange forskjellige utmerkelser som Dobloug prisen, Lytterprisen og Gyldendals legat. Han er også kjent for å lage motstandsdikt i andre verdenskrig under det tredje rikets kontroll.

Arnulf Øverland «Du må ikke sove» (1936)

I dette diktet snakker Øverland om å stå opp mot den urettferdige, og onde ideologien som er Nazismen og fascismen. Han snakker som en jeg-person som prøver å “vekke” leseren til å se hva som ble gjort. Han vil vise leseren virkeligheten, og sannheten ved denne udemokratiske, og urettferdige ideologien. Han gjentar det at Europa brenner flere ganger gjennom teksten.

I diktet har han også et avsnitt hvor han nevner Hitler ved navn hvor han sier at folk råtner som fanger for Hitlers ariske rase. Flere av verselinjene har blitt mye sitert i etterkant Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv! Er et sitat som har blitt sitert mye. I diktet blir det ofte gjentatt at “du må ikke sove” og “Europa brenner”. Diktet ble gitt ut i diktsamlingen “den røde front” i 1937.

Krig og etterkrigstida

Okkupasjonstiden

Under den andre verdenskrigen også kjent som okkupasjonstiden skjedde det mye i Norge, også med litteraturen. Den norske litteraturen ble preget av tyskernes nazistiske sensur. Mange forfattere skrev tekster som var i mot nazistenes tankegang både før, under og etter okkupasjonstiden, dette førte til at nazistene innførte et forbud mot all litteratur som de mislikte, i norske hjem.

Noen av forfatterne som skrev en god del under krigen er Johan Borgen, Arnulf Øverland, Sigurd Hoel, Inger Hagerup og Tarjei Vesaas. Senere ble det innsatt nazistiske ledere i de største forlagene, dette skapte stor misnøye blant norske forfattere og flertallet valgte å boikotte. Det ble gitt ut lite under krigen, og det lille som ble skrevet av norsk litteratur gikk i skjul. Det ble skrevet mye dikt og flere av dem ble trykt illegalt, og sendt rundt blant folket.

I tillegg ble litteratur fra realismen (som klassikere fra de fire store), og litteratur som handlet om selvstendighet, likestilling og frihet godt likt.

Under okkupasjonsårene ble mye av litteraturen sensurert for å tilfredsstille tyskernes ideologi og tankesett. Krigslyrikk ble vanlig blant diktere og motstandsfolk. Disse ble som oftest utgitt anonymt eller under et pseudonym. Inger Hagerup skrev diktet «Aust vågøy» etter tyskernes herjinger mot byen etter et engelsk kommandoraid. Diktet ble skrevet i mars 1941, men ble først utgitt offentlig i en diktsamling i 1945 da freden kom.

Under tyskernes okkupasjon, beveget folket seg mot eldre litteratur og forfattere som Kielland og Ibsen. Denne litteraturen handlet om frihet, selvstendighet og kamp mot undertrykkelse. Siden radioene blant sivilbefolkningen var konfiskert, måtte befolkningen ty til bøker for underholdning. Etter krigen fikk forfattere som Tarjei Vesaas utgitt sine bøker om opplevelsene under okkupasjonen. Freden sto i sterk kontrast til krigsårene og nasjonal følelsen og tankene om frihet  ble vekket hos mange. Litteraturen kunne ofte gjenspeile den enkeltes oppfatning av krigen og derfor ble denne typen litteratur ganske nær og realistisk for folket.

Etterkrigstiden

Den litterære etterkrigsperioden varte fra 1940-1965. I denne perioden ble Norge bygget opp fra å være en fattig nasjon etter krigen til å bli en velferdsstat. Det ble i denne perioden skrevet mye om erfaringene fra krigens dager. Det ble utgitt historiske romaner, folkelivsskildringer, krigslyrikk, psykologiske og realistiske romaner. Etterkrigslitteraturen har to retninger. Den ene er realismen som ble mest brukt, forteller folks opplevelser, erfaringer og tanker fra krigen på en realistisk måte. Psykologiske romaner ble mer vanlig, og i disse romanene blir barndom, oppvekst og livets valg presentert. Temaet for de realistiske og psykologiske romanene var som regel kjærlighet og svik.

Mens realismen har er en tradisjonell skrive og fortellermåte, representerer modernismen en ny retning og uttrykksmåte. Her blir angst, ensomhet og fremmedfølelse skildret. Forfattere gikk vekk fra å bruke tradisjonelle virkemidler når de skrev lyrikk. Det ble et brudd med lyrikkens tidligere innhold, form, faste strofer, rim og rytmer. I stedenfor ble diktene skrevet med ufullstendige setninger, spesielle bilder og tankesprang. Dikterne ville vise at samfunnet har forandret seg og er uten faste holdepunkt.

Inger Hagerup

Inger Hagerup født 12 april 1905 i Bergen. Hun var en av de mest kjente og største lyrikerne på 1900 tallet og oversatte også. Hennes første dikt samling ga hun ut i 1939 og het ”Jeg gikk meg vill i skogen”. Hun var gift med Anders Hagerup som var lektor og som også kom fra Bergen. De giftet seg i Bergen i 1931, hun tok da navnet Hagerup, for hun var født Inger Johanne Halsør. Selv om hun var født i Bergen bodde rundt om blant annet i Trondheim og i Stockholm men hun bodde meste parten av sitt liv i Fredrikstad. Hun fikk to barn, og begge ble forfattere, Klaus og Helge.

Hun kalte seg selv for en kommunist, og var en overbevist ateist og sosialist. I krigsårene skrev hun dikt om Haakon VII og radikalere som Arnulf Øverland og Nordahl Grieg.

Hun var mest kjent for sin lyrikk, men hun har også utgitt skuespill og hørespill. Hun drømte egentlig om å bli skuespiller men måtte legge den drømmen død og lagde derav tekster som inneholdt mye dramatikk, det lå hennes temperament og hjerte nær.

Hun mottok flere priser for hennes forfatterskap. Hun døde 6. februar 1985 i Fredrikstad.

Diktet Aust-Vågøy

Diktet Aust-Vågøy ble skrevet av Inger Hagerup under asyl i Sverige etter å ha rømt fra den tyske okkupasjonsmakten i 1941.

Diktet handler om en hendelse som skjedde på den lille øya Austvågøy som ligger i nærheten av Lofoten nord i Norge. Denne tragiske hendelsen har sitt utgangspunkt i at to britiske soldater ble funnet på øya etter forsøk på sabotasje. Dette diktet tar ikke bare for seg denne hendelsen, men ser generelt på okkupasjonsmaktens behandling av det norske folk under krigen.

Selve diktet  som var svært støtende mot tyskerne, ble delt ut på papirbiter siden det hadde vært svært ulovlig å gjøre sånt i avisene på en nasjonal basis. Diktet som går ut på at tyskerne brant ned en hel landsby og drepte alle dets menn, slo sterkt inn i hjertene på Norge og dets folk , spesielt etter krigen når det ble offisielt publisert.

Tarjei Vesaas

Tarjei Vesaas ble født i Vinje i 1897 og døde i 1970. Han er en sentral lyriker, novellist og romanforfatter.

Forfatterskapene til Vesaas omfatter mange sjangrer, først og fremst romaner, noveller og lyrikk, men han skrev også skuespillet ,essay, artikler og reisebrev. Sakprosaen hans var ikke gitt ut i bokform, men samlingen huset og fuglen inneholdt et utvalg av sakprosa- og fiksjonstekster som ikke tidligere har vært publisert i bokform.

Etter et par refusjoner debuterte Tarjei Vesaas som romanforfatter 1923 med menneskets bonn. Både i denne boka og i de neste er mennesket lite, hjelpeløst og ensom , bundet til tunge til essensielle kår. Det gir de et dystert-romantisk og stundom sentimentalt preg. De svarte hestene bryter med dette stilpreget gjennom en sterkere realistisk skrivemåte med større vekt på miljøskildring og en mer sammensatt og spennende handling. Vesaas prøvde seg også i det store episke formatet i romanserien om Klas Dyregodt, men uten helt å lykkes. Den første boka i serien, Fars reise, er den beste. Den store, dirrende dammen og angsten for katastrofen om dammen skulle braste, gir romanen en trugende stemning.

Denne og det meste av hans øvrige mellomkrigsproduksjon består av bygde- og utviklingsromaner i realistisk  form, dog med visse eksperimentelle innslag. Høydepunkter er Klas Dyregodt-trilogien 1930–32 og Det store spillet i 1934.

Huset i mørkret

“Huset i mørkret” ble skrevet i skjul den siste vinteren under den tyske okkupasjonen av Norge, den ble utgitt i 1945 etter krigen var over. Boken er en surrealistisk metafor for den tyske invasjonen av Norge. Boken handler om et hus, og dets innbyggere, dette huset er tatt over av mørket. I gangene til huset er det piler som peker til midten av huset. Midten er hvor hjernen til huset er. Det er tungt bruk av symbolikk i boken, en stor del av boken er reservert for beskrivelse av huset, hvor flere roller bor. Huset er i denne boken, en metafor Norge, og mørket det er i, er Tyskland.

Et sitat fra boken er “Stormen må slå igjennom huset kvar time, elles kan det bli ein daud flekk einstad og byrje sige i hop. Der det er stilt, vil raset stekke ut. Kvar det er, veit heller ingen, kvar raset kan byrje. Alt er uvisst. Huset står berre dirrar i den ustanselige natta si.”(Vesaas, 1945,s.31). Huset raser sammen i denne uendelige natten om det ikke er noe for å holde det oppe. Denne ustanselige natten er en stor del av denne boken.

Boken skildrer livet under en okkupasjonsmakt og kampen for frigjøring imot det. Selv om denne boken ble skrevet om Norge under tysk undertrykkelse, kan det også gjelde for alle andre undertrykkende makter. Det skildrer livene til vanlige nordmenn, og hvordan dette kaoset av denne ustanselige natten påvirker personlivet deres. Boken handler også om forholdene i Norge, og de forskjellige reaksjonene på de okkuperende makter. Det er kollaboratører, sympatisører og kampen til motstandsorganisasjoner. Det handler om hvordan alle disse reagerer på hver sine måter på okkupasjon.

Modernisme og sosialrealisme

Modernisme henger sammen med sosialrealisme i den forstand at fokuset var å finne nye praktiske, progressive og realistiske løsninger på problemer og tankesett. Perioden hvor modernisme var på topp varer fra cirka 1890 til 1945. Typiske kjennetegn for modernisme er at ting som ble funnet opp, var ofte preget av eksperimenter og var tradisjonsbrytende. Med tradisjonsbrytende menes det at det nye har ikke forholdt seg til det som vi var vant til.

Modernistisk tankegang legger vekt på menneskets evne til å skape, forbedre og forandre sine omgivelser, ved hjelp av vitenskap, teknologi eller eksperimentering. Modernisme betegner en mengde kulturelle bevegelser med opphav i de store endringene som fant sted i vesten mot slutten av 1800 og utover på 1900-tallet.

Sosialrealisme er en retning innenfor litteratur, film og bildekunst. I literaturet er fokuset på de virkelige problemene for eksempel de sosiale forholdene, ikke nødvendighvis politisk. Denne sjangeren innenfor litteratur er særlig kjent for skildringer av miljøet og samfunnet. Med andre ord, det som faktisk skjer rundt oss. Sosialrealismen er kjent for objektivitet og nøyaktig gjengivlese av virkeligheten.

Knut Hamsun

Knut Hamsun er en norsk forfatter, født 4. august 1859 i Vågå/Lom. Han døde  19. februar 1952 på Nørholm. Han regnes som en av 20. århundres mest innflytelsesrike litterære stilister. Han sto blant annet opp for opphavet av den moderne roman. I 1920 ble han tildelt Nobelprisen i litteratur.

Hamsuns forfatterskap strekker seg over 70 år og viser en variasjon og  hensyn til tema, ståsted og miljø. Han utga flere en 20 romaner, diktsamlingen Det Vilde Kor, Noveller og noe lite spilte skuespill, en reiseskildring og noe essay og debattartikkler i dagspressen. Hans mest kjente roman var Sult fra 1890.

Som en ung mann opponerte han mot realismen og naturalismen. Han argumenterte for dikting med vekt på det uforsigbare og irrasjonele virksomheter. Han regnes som opphavsmannen til den moderne psykologiske litteratursjangeren. Hans mest kjente verk er fra 1890-årene – Sult, Pan og Mysterier regnes til nyromantikken i Norge. Senere nærmet han seg nyrealismen, med ironsk folkelivsskildrenede stil i sine nordlandsromaner.

Knut Hamsuns “Sult”

Sult ble utgitt i 1890, og romanen markerte starten på Knut Hamsuns store suksess. Teksten har et modernistisk preg, i den forstand at den tar for seg enkelt menneskets problemer. Hele teksten er en skildring av tankene til hovedpersonen. Dette skaper en intens stemning som lager en fin spenningskurve.

Teksten handler om en fattig gutt som rett og slett sulter. Men det stopper han ikke i å drømme om en stor forfatterkarriere. Sult baserer seg på de forskjellige valgene han tar i forhold til å tjene penger og oppnå sitt mål om å bli forfatter. Som for eksempel gir han penger til fattige forbipasserende, når han selv trenger dem mer. Gjennom boka må han ta mange tøffe valg, som kanskje mange arbeiderklassefolk kan relatere seg til.

Romanen tar også for seg romantikk som foregår mellom hovedpersonen og en forbigående dame. Dette vekker fantasien til hovedpersonen.  Dette kjærlighetsforholdet, blir veldig typisk for Hamsuns videre kjærlighetstekster. Man kan fortsatt se essensen fra Sult i de neste romanene hans også. Som for eksempel i “Pan” som også tar for seg skildringer av  jeg-personen sine refleksjoner og tanker.

Sult tar for seg tankene til enkelt mennesket, i en realistisk setting/samfunn. Det vil si at problemene og valgene hovedpersonen tar, kan relateres til det nåværende miljøet/samfunnet. Det sies at denne romanen kan bli sett på som en selvbiografi fordi Knut Hamsun hadde mange lignende erfaringer som hovedpersonen i boka.

Nyere tid (2010-2016)

Litteraturen har forandret seg i løpet av mange år. Både språket, innholdet og hvordan man formulerer seg. Det har også kommet mange nye forfattere gjennom tidene. Den nyere tid er en periode der folk har mye mer frihet til å skrive hva de vil, og derfor kan ytre sine meninger i større grad. Altså mer nyskapende og åpen litteratur.

Forfattere skriver mye om samfunnet og problemer vi har. Ting er ikke så ”lukket” og hemmelig lenger, som det var før. Folk er mindre redde for å snakke ut om ting, og ytre meningene sine selv om det er upopulært.

Språket har forandret seg ved at det ble mer flerkulturelt i samfunnet. Mennesker fra forskjellige steder og land, tok med språket inn til landet. De lagde seg et ”eget språk”. De tok inn ord fra språket. Språket vårt er fortsatt i forandring. Det hører man når ungdommene snakker. Mange ungdommer bruker slang og andre ord når de snakker. Noen av ordene er: mæbe, lø og beef. Vi har også tatt mer bruk av engelske ord.

Alle utlendinger har lukka gardiner

Vi skulle finne en bok/tekst som vi syntes representerer “nyere tid”. Det var vanskelig, men vi kom frem til at “Alle utlendinger har lukka gardiner”, av Maria Navarro Skaranger, ville være perfekt.

Jeg-personen i boken er en 14 år gammel jente, Mariana. Hun bor på Romsås, en drabantby i Groruddalen. Hennes mor er helt norsk, og faren er fra Chile. Hun går i åttende klasse. I klassen hennes er det et stort etnisk mangfold. Det er svært få helt etnisk norske, eller “poteter” som Mariana kaller dem. Dette har stor innflytelse på språket til Mariana. Hun snakker det mange ser på som “kebabnorsk”. Slik er boken også skrevet. Den er nemlig skrevet på det som mange vil mene er litt “ufint” språk. Mange feil og mye surr med preposisjoner. “Snakke telefonen” er et eksempel på dette. Selv om dette kan virke merkelig i starten, gir dette en unik leseropplevelse. Det gjør boken mer realistisk, men samtidig litt morsom.

Boken er enkelt oppdelt i små kapitler. Kapitlene har morsomme titler som gir boken litt mer personlighet. Den virker litt som en dagbok. Boken går for å være veldig god, og har fått mye god kritikk.

Vi syntes at boken representerte perioden “nyere tid” svært godt. Boken tar for seg oppveksten i et multietnisk samfunn på en humoristisk, men også svært unik måte. Dette er spesielt relevant siden samfunnet vårt er mer blandet nå enn det pleide. Vi tror boken ville fått svært annerledes reaksjoner for 30-40 år siden. Maria Navarro hadde nok ikke vunnet noen debutpris da. Dette viser også hvordan litteraturen har forandret seg.  Vi er mer åpne, og det er svært få temaer som blir sett ned på å skrive om. Maria har laget en morsom vri på oppvekstnovellen/romanen.

Kilder

Sosiale medier er digg!

Sjekk skolegreier på andre sosiale medier også. Og lik gjerne Facebook-siden min, Skole er digg! (Linken finner du rett nedenfor.)