Dansk innflytelse på det norske språk

3. oktober 2012
Posted in Norsk
3. oktober 2012 Arne Midtlund

Dansk innflytelse på det norske språk

Skrevet av Mathilde Siggaard Linnestad

I over fire hundre år var Norge i union med Danmark. Hvordan har det hatt påvirkning på språket vårt i dag? Hvor mye henger det danske igjen i det norske språket? Hvordan kom vi frem til bokmål, riksmål og nynorsk? Dette har jeg tatt for meg i denne oppgaven. Nedenfor har jeg delt inn denne fagartikkelen i ni deler og vil i hver del ta for meg epoker i norsk språkhistorie.

Germansk:
Både norsk, dansk, svensk og mange andre språk i Europa stammer fra germansk. Germansk oppsto rundt det 2. århundret og kom til Europa i et par hundre år senere. Det er svært vanskelig å vite eksakt hvor og når det kom. Dette skyldes den gradvise utviklingen. Språket endrer seg fra generasjon til generasjon, det merker vi også nå. Unge nordmenn snakker ulikt eldre nordmenn og slik er det stort sett over hele verden. Fordi språk endrer seg så sakte, og forandringene ofte er svært små er det vanskelig å si nøyaktig når forandringene skjer. Det er også en av grunnene til at det er vanskelig å sette eksakte datoer på når språket endrer seg.

Det er på grunn av germansk at mange av språkene i Nord-Europa ligner, spesielt i Skandinavia. Landene i Skandinavia har utviklet seg relativt likt. På grunn av dette er det lettere for oss i Norge å kommunisere med nabolandene våre. Vi forstår lett både dansk og svensk. Men det er enda en grunn til at nordmenn forstår dansk, det har jeg tatt for meg her.

Dansketiden:
Danmark var på 1000-tallet det mest etablerte riket i Norden. Nesten alle nabolandene kalte sitt eget språk for dansk, selv om det ikke var en ekte form for dansk, men som regel norrønt. Når Danmark gikk i union med Norge i 1387, ble etter hvert Norge bare en dansk provins uten noe makt. På denne tiden snakket vi i Norge egne dialekter og hadde egne talemåter. Norge var svært stort, og forskjellene fra helt nord og helt sør var ekstremt store.

De fleste kunne enda snakke eller skrive norrønt, men da svartedauden kom i 1349 døde store deler av norrønt ut, sammen med tusenvis av mennesker. Island sperret av alle havner,
og svartedauden kom ikke dit. Det er muligens derfor det norrøne språket deres har blitt så mye bedre bevart.

Mens Norge var i union med Danmark var skriveformen dansk. Det var allikevel svært mange som ikke merket noe til det danske språket. Mange bønder og folk i arbeiderklassen kunne verken lese eller skrive. Embetsstanden snakket et forfinet dansk-norsk ved formelle anledninger, men som regel ikke hjemme.

Kirken:
Kirken i Skandinavia, som tidligere hadde vært katolsk, ble endret til protestantisk på 1500- tallet. Alle tekster og salmer som tidligere hadde vært på latin, ble oversatt til dansk og svensk. Tidligere hadde det egentlig vært ganske fritt hvordan man skulle stave ord, men etter at Bibelen ble oversatt til dansk og svensk ble det en slags normer og regler for hvordan ord skulle staves. Grammatikken fikk man også på plass og skrivespråket fikk ordentlige regler.

Man brukte fra da av Bibelen som veileder når man skulle skrive. Siden Norge fortsatt var i union med Danmark på denne tiden, ble den danske bibelen brukt i Norge. Dette hadde en utrolig stor innvirkning på det norske skrivespråket. Nå som det var faste regler, kunne de fleste lære seg å skrive, men det de lærte var dansk.

Unionsoppløsningen:
I 1814 skjedde det mye for Norge. 1814 er året Norge fikk sin egen grunnlov og ble et selvstendig rike etter over fire hundre år under Danmark. Men før året var omme ble Norge knyttet til Sverige i en ny union.

Det var ingen samlet motstand mot den dansk-norske union før 1814, men vi kan likevel se tegn til en økende nasjonalfølelse. På starten av 1600- tallet hadde en gruppe mennesker i Norge, som kalte seg Det Norske Broderskapet, satt diverse krav til Danmark, blant annet om egen bank og eget universitet. Men eneveldet ønsket å beholde kontrollen og avslo alle slike krav. De som ville ha en høyere utdanning måtte derfor reise til København. Mange av de norske studentene i København mistrivdes, og noen av dem dannet i 1772 en gruppe kalt Det Norske Selskap. Der møttes studentene i hemmelighet og snakket norsk. De ønsket ved hjelp av denne gruppen å markere sin nasjonale identitet, og ofte gjorde de dette via språket. De følte at deres dialekter og talemåter markerte hvem de var og hvor de kom fra, og dette var de selv svært stolte av.

I den andre halvdel av 1700- tallet kom det flere ganger til åpen konflikt mot det danske styret. Mellom 1500-tallet og 1800-tallet økte den norske økonomien veldig. Det la også et godt grunnlag for norsk selvstendighet.

Avtalen om avståelse av Norge ble inngått den 14. januar 1814. Traktaten førte til at den over fire hundre års dansk-norsk unionen ble brutt. De begynte å jobbe med en grunnlov, den ble undertegnet 17. mai, de valgte Kristian Frederik til konge av Norge og Norge ble fritt.

Språkdebatten:
Løsrivelsen fra Danmark var årsaken til at det ble satt i gang en språkdebatt. Etter dette var Norge mer selvstendig. Som et friere Norge følte folk at det var dumt å kalle språket sitt dansk, og dermed endret de navnet til “modersmaalet”. Språket var fortsatt dansk, men navnet var endret. Men med dette navnet kom også oppmerksomheten på hvor få personer i landet som kunne snakke eller skrive dette. Det var et altfor stort gap mellom “modersmaalet” og de forskjellige dialektene i landet.

Wergeland begynte å skrive og snakke et friere ”norsk språk”. Dette mente Welhaven var feil, og kritiserte Wergeland for å bruke for mange særnorske og udannede ord. Flere ble med i disse kritikkene og slik kom språkdebatten i gang.

Det dannet seg tre synspunkter i saken: de som ønsket å bevare dansk, de som ønsket å fornorske dansk, og de som ønsket å lage et helt nytt norsk språk.

Landsmaalet:
Ivar Aasen ønsket å lage et nytt språk basert på de forskjellige dialektene i Norge. Han reiste rundt om i landet og samlet diverse ord. Han tok også utgangspunkt i gammelnorsk, og passet på at det nye språket ikke ble for annerledes enn dansk og svensk. Det skulle fortsatt være mulighet for lett kommunikasjon mellom landene. Da han samlet dialektene ville han at de fleste på en eller annen måte skulle være representert. Alle skulle kunne kjenne seg igjen i språket. Han ga ut flere bøker på dette språket, inkludert grammatikkbøker. I 1873 ga han ut en ordbok. I den var alt hans arbeid samlet. All grammatikk og alle ord sto skrevet her. Han kalte det nye norske språket for ”landsmaalet”.

Mange tok gledelig imot det nye språket. Mange diktere begynte å skrive dette så å si med en gang. Lærere og professorer tok også i bruk språket, og lærte det bort til sine elever. Dette nye språket appellerte utrolig bra til nasjonalfølelsen som var så stor i denne perioden. Folket følte at ”landsmaalet” representerte deres frihet og nasjonalromantikken. Selve navnet var også godt tenk ut. ”Landsmaalet” forente landet, og skulle gjøre det lettere for folk med forskjellige dialekter å kommunisere.

Men det var ikke alle som likte ”landsmaalet”. På 1860-70 tallet møtte språket på stor motstand fra de konservative i Stortinget. Disse brukte fortsatt dansk som sitt skrivespråk, og mente ”modersmaalet” var det mest dannede språket, og det som derfor burde blir lært bort på skoler. Etter mye diskusjon ble de enige om at ”landsmaalet” og dansk-norsk skulle stå likestilt på skolen. Hver skolekrets kunne selv velge hvilken av formene som de skulle ha som hovedmål.

Fornorskning:
Det var også svært mange som ønsket å beholde dansk, men med en norsk tvist. En av de som ønsket å fornorske dansk var Henrik Wergeland. Han hadde tre argumenter for et fornorsket dansk språk.

1. Han mente at nordmenn hadde bruk for et norskere språk fordi kunstnere, diktere og forfattere trengte egne norske ord de kunne bruke for å forklare vakre ting med Norge, som norsk natur og kultur. Her spilte han også masse på nasjonalromantikken.

2. Han ønsket at Norge skulle få ett nasjonalspråk som skulle være et mellomspråk av dansk og svensk. Han ønsket å skrive likt dansk og svensk, men også nærmere slik talespråket i Norge var. Han mente også at et eget språk ville fremme vår kultur, og gjenopplive litt av det vi mistet mens vi var i union med Danmark

3. Han ville også at vi skulle få ett språk som ikke var for vanskelig fra det danske. Ivar Aasen ønsket å lære nordmenn er helt nytt norsk språk. Det syntes Wergeland var for besværlig. Han ønsket også at det skulle være et språk som alle kunne lære seg. Det ville gjøre det lettere for bønder, adelsmenn, lærere og fiskere å kommunisere via skrift. Det ville også hjelpe politisk at flere lærte seg å skrive da klager til staten gikk via brev.

En stor forskjell mellom Ivar Aasen og Henrik Wergeland var at Aasen ønsket en umiddelbar endring i språket, mens Wergeland ville at fornorskningen skulle skje gradvis. Hvis språket gradvis skulle utvikle seg fra dansk ville mye av det danske henge lenge igjen. Mens en brå overgang til ”landsmaalet” ville fjerne mye av det danske fra språket.

Løsning og konklusjon:
Løsningen ble til at vi fikk tre skrivespråk i Norge. I dag har vi nynorsk som var Ivar Aasens ”landsmaal” og vi har riksmål som tilsvarer ”modersmaalet” og bokmål. Bokmål er et mer fornorsket riksmål. Riksmålet har fortsatt veldig store likheter med dansk. Mange snakker enda med bløde konsonanter, og bruker enda mange danske ord. Spesielt ved formelle anledninger, eller hos folk av høyere status er det i dag vanlig å snakke riksmål. Kongefamilien i Norge snakker riksmål når de holder taler. ”Landsmaal” er i dag det vi kaller nynorsk. Ganske få har dette som hovedmål, og mange har en svært negativ holdning til dette skrivespråket. Det er litt rart å tenke på siden folk var så positive til ”landsmaalet” på 1800-tallet.

Man fikk altså ikke en konkret løsning på språkdebatten. Norske barn lærer om alle de tre norske språkene. Men de aller fleste i landet har bokmål som hovedmål. Bokmål er altså egentlig bare et fornorsket dansk språk, så det er ikke så rart at mange danske ord er helt eller svært like norsk. Så å si alle våre ord kommer fra dansk, eller er basert på dansk.

Man kan se på dette både negativt og positivt. At norsk har så mange likhetstegn med dansk er svært praktisk når det kommer til kommunikasjon mellom landene. Det bringer Skandinavia nærmere og gjør det lett for oss å se både dansk og svensk media. Men at vi har så mye likt med det danske språket gjør også at vi ikke har helt vårt eget språk. Bokmål og riksmål har lite med tradisjonell norsk kultur å gjøre. Men språk intrigeres mer og mer. Bokmål blir hele tiden introdusert til nye ord, sleng og låneord. Det fører til at det danske i språket forsvinner mer og mer. Dialektene rundt om i Norge blir også til en viss grad bevart. Her er nynorsk svært bra. Nynorsk er et helt eget norsk språk som er basert på dialekter og
gammelnorsk. I nynorsk kan man se masse norsk kultur og historie, så derfor er det litt rart at så mange negative til det.

Det er vanskelig å si om det er positivt eller negativt at så mye av våre språk stammer fra dansk. Men språket har hjulpet oss til å bygge vår identitet, og i dag definerer det norske språket hvem vi er som norske – selv om språket ligner dansk.

Kilder:
http://no.wikipedia.org/wiki/Unionsoppl%C3%B8sningen 05.09.12 kl. 17:35 http://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_spr%C3%A5khistorie_(1830%E2%80%931900) 06.09.12 kl. 20:14
Bok, Å lykkes med eldre historie, utgitt i 2010 av cappelen damm, skrevet av Kristin Fossum. Brukt gjennom hele stilen.
http://no.wikipedia.org/wiki/Danmark-Norge 05.09.12 kl. 18:07

, ,

Legg inn en kommentar

Sosiale medier er digg!

Sjekk skolegreier på andre sosiale medier også. Og lik gjerne Facebook-siden min, Skole er digg! (Linken finner du rett nedenfor.)