Norske dialekter

30. september 2012
Posted in Norsk
30. september 2012 Arne Midtlund

Norske dialekter

Skrevet av Eir Vatn Strøm

I Norge har vi mange dialekter. De er delt inn i to hoveddialektområder; østnorsk og vestnorsk. Videre er disse er delt inn i fire hovedgrupper; trøndersk, nordnorsk, østlandsk og vestlandsk. Nordnorsk og vestlandsk har mange fellesnevnere, det har også trøndersk og østlandsk.

Østnorsk og vestnorsk er svært forskjellige og grunnen til det er at Langfjella, som ligger midt i Norge, skiller de to hoveddialektområdene. I Østnorge snakker de med tykk l, og a, u og i blir redusert (endret) til e i ord med lang rotstavelse (kjernen i ordet, gjerne en vokal eller en diftong.) Mens på Vestlandet har de en tynn l, og lengdeforskjellen i ordroten har ikke noe å si.

Det er enda en språkgruppe i Norge, innlandsmål, som de snakker i blant annet Aust-Agder og i den sørlige delen av Telemark. Den regnes ikke som en av de store hovedgruppene fordi den er såpass lik østlandsk. Alle dialektene i Norge er forskjellige fra hverandre, og kan være så ulike at folk fra andre områder i landet har vansker med å forstå hverandre. Norge er et langstrakt land, med mange fjorder og fjell. Med lav befolkningstetthet kan det være langt til neste nabo. Før i tiden, da det ikke fantes tog, fly, bil, telefon eller Facebook, kunne dialekten variere fra gård til gård. Språkforsker, skolebestyrer og politiker Marius Hægstad gjennomførte en kartlegging på 1900-tallet som bekrefter at det i norrøn tid (1050-1350) var betydelige forskjeller mellom dialektene i Norge.

I 1830-årene hadde ikke Norge eget skriftspråk og nordmenn skrev dansk som følge av unionen med Danmark. Det var stor forskjell på hvordan folk skrev og hvordan de snakket. Dette ville Ivar Aasen (1813-1896), opphavsmannen til nynorsk, gjøre noe med. I 1843-1847 reiste han 400 mil (helt opp til Helgelandskysten) for å samle dialekter og lage et nytt skriftspråk for Norge.

Med nynorsk fikk vi et skriftspråk som lignet talemålet. Parallelt utviklet vi bokmål med klare røtter fra dansk. Begge disse skriftspråk nærmer seg nå mer og mer hverandre, slik dialektene også gjør, etterhvert som vi kommuniserer gjennom reising og digitale medier. Dette gjelder ikke bare dialekter, men språket også. Kanskje snakker vi alle om noen år engelsk, kinesisk eller et annet verdensspråk?

På tross av økt kommunikasjonsflyt har vi fortsatt dialekter med særpreg i Norge. Jeg vil nå utdype hver av hovedgruppene.

Nordnorsk

Nord-Norge er den hovedgruppen hvor fylkene Nordland, Troms og Finnmark ligger. Der snakker de med nordnorske dialekter som særpreges av et syngende språk med et variert toneleie i tillegg til at det gjerne går ned mot slutten av setningen. Nordnorske trekk kan være for eksempel at de snakker med tykk l for både gammel l og og at de i for eksempel i Salten snakker med apokoper (man sier ikke endestavelsene, for eksempel løp i stedet for løper.) I Nord-Vesterålen snakker de med -e og -a endinger (for eksempel sier de nordlænninga i stedet for nordlendinger, og å knuse ei flaska. Men det er noen unntak, i Nord-Troms sier de å knuse ei flaske.)

Mange sier at nordnorsk er et grovt språk, og det kan komme av at de banner mye og at de virker ganske direkte, som for eksempel ”dæven hainn røske!” eller ”hestkuk!” Folk som ikke er vant til et så direkte språk kan bli såret. Hvis en nordlending flytter til Oslo kan det oppstå misforståelser fordi de er vant til et språk der man pakker inn innholdet og snakker litt mer ”rundt grøten.” Jeg tenker at grunnen til at de har et litt grovere språk kan være at de bor i et tøffere klima og driver med hardt kroppsarbeid som fiske. Får du en fiskekrok i beinet har du større grunn til å banne enn om du sitter på et kontor i Oslo.

Trøndersk

Trøndersk er talemålet i Trøndelag som ligger midt i Norge. Typisk for trøndersk talemål er enstavelsesord som for eksempel: ”Æ e i A æ å” som på bokmål er ”Jeg går i A jeg og.” Andre typiske talemåter for trøndersk er for eksempel jamning (endevokalen og vokalen midt i ordet har likt tonefall, som ”banan”), retroflekse konsonanter (lyd som dannes når tungespissen peker oppover i ganen, ”itj”), lavtone-setningsmelodi (sjokolade), apokoper og palatalisering (tungen presset opp mot ganen.)

Det er mange likheter mellom trønderske dialekter og dialektene de snakker på Østlandet, for eksempel lavtone-setningsmelodi, jamning og retroflekse konsonanter. Trøndersk har også likheter med nordnorsk, som apokoper og palatalisering (at tungen presses mot ganen, for eksempel toill kaill.)

Trøndersk kan bli sett på som en morsom dialekt. Det kan være fordi de snakker med enstavelsesord, at endestavelsene er korte, eller at tonefallet rett og slett bare høres morsomt ut.

Vestlandsk

Vestlandet ligger vest i Norge og her er det stor variasjon mellom dialektene. På Sør-Vestlandet har de mange ord som ender på -o og . Lenger nord finner vi -i endinger, og enda lenger nord bruker de -a endinger. En dialekt som skiller seg ut er bergensk. Der skiller de ikke mellom hunkjønn og hannkjønn. På hele Vestlandet sier de eg til jeg (personlig pronomen.) Men det er også her noen unntak, som for eksempel på romsdalsk der de sier i.

I blant annet Bergen og Stavanger har de en litt annerledes r som er kalt skarre-r. Og langs kysten sier de konsonantene: d, b og g for t, p og k, som i bog for bok og har rulle-r i stedet for skarre-r. På Vestlandet snakker de litt ” med nesa i sky,” altså at de kan være litt overlegne eller skrytete. For eksempel så kan det virke litt sånn i Bergen.

Østlandsk

Østlandsk er den hovedgruppen de snakker på Østlandet og som ligger lengst øst i Norge. Langs kysten av Østlandet snakker de vikværsk og på flatbygdene lenger mot nord, opplandsk. Det er vanlig med -a endinger i disse dialektene (borda, husa, dansa og bygda.) I bygdene på fjellet i Numedal, Vest-Telemark, Hallingdal, Valdres og Gudbrandsdalen bruker de -e og -i i slutten av ordet (husé og bygdé.) Det kalles for midlandsk. På fjellbygdene sier de e(g) til personlig pronomen, og på flatbygdene sier de je(g). På Østlandet snakker de i mange områder med tykk l for både l og . I Østfold snakker man nord i fylket med ei-form (stein, bein.) Mens i sør uttales disse med e-form (sten, ben.) Jo lenger sør i fylket man kommer, desto lenger inni munnen uttaler de ordene. Noe som lager rundere lyder og breiere avslutninger- ”Lange flate ballær.”

Sørlandsk

En annen ”hovedgruppe” er Sørlandsk. Den regnes ikke som en av de fire store hovedgruppene, men er en fellesbetegnelse for dialekter som snakkes i Agder. Mange av dialektene der har blitt influert (påvirket) av dansk og nederlandsk på grunn av handel med disse landene. Kjennetegn på sørlandske dialekter er bløte konsonanter, a-endelser og rulle-r (gada i stedet for gaten.)

Innenfor en dialekt kan det oppstå ulike språkvarianter avhengig av sosial status. Dette kalles sosiolekter. Sosiolekter har jevnet seg ut i takt med klassesamfunnet. I Oslo kan vi likevel høre litt forskjell på språket mellom øst og vest. Mest typisk for det er -a og -e endinger (Majorstua/Majorstuen.)

Flere dialekter har blitt påvirket av invandrerspråk. På Nord-Vestlandet kom det i en periode spanjoler og portugisere, i Bergen Hanseater fra Tyskland, i Finnmark og indre Troms kvener fra Finland og Sverige. Svensker har for så vidt påvirket språket langs hele grensa på samme måte som østlandsdialekten har påvirket svenskene. Om noen år ser vi kanskje hvordan dagens innvandrere som bosetter seg rundt i hele bygdenorge vil påvirke dialektene. I Oslo har det oppstått et slangspråk som kalles Kebabnorsk. Men aller mest blir vi nok influert av engelsk gjennom TV og media.

, , ,

Comment (1)

Legg inn en kommentar

Sosiale medier er digg!

Sjekk skolegreier på andre sosiale medier også. Og lik gjerne Facebook-siden min, Skole er digg! (Linken finner du rett nedenfor.)