Norrønt og moderne norsk – en språkreise i tiden

24. september 2012
Posted in Norsk
24. september 2012 Arne Midtlund

Norrønt og moderne norsk – en språkreise i tiden

Skrevet av Marie Mutoni Arnesen

Alle språk er i endring, og det har de vært hele tiden. Hvis vi dro tilbake tusen år i tid, ville vi forstått de som levde da? Mest sannsynlig ikke. Språket har nemlig forandret seg enormt mye.

Norrønt er det språket som ble snakket i Norge, Sverige og Danmark i vikingtiden, som varte fra 793 til 1030. Språket varte naturligvis ikke akkurat innenfor denne tidsrammen, men kom gradvis før vikingtiden begynte og forsvant gradvis igjen et par hundre år etter at den sluttet. Men norrønt forbindes ofte med vikingtiden likevel.

Elleve år gamle Alvin snubler en dag inn i en tidsmaskin og dukker opp i vikingtiden, der han møter Alvarin, som er akkurat like gammel som ham. Alvarin er en vikinggutt som skal bli høvding når han blir stor, og har akkurat vært med faren sin på tokt til England. ”Hei”, sier de begge to, og tror de snakker samme språk. Men de finner fort ut at det ikke er slik, når de begynner å bable i vei på noe som for den andre høres ut som et tullespråk med noen få ord som likner på de vanlige. Hva er det de kommer til å forstå og ikke forstå av hverandre? Og hva var det egentlig som skjedde med norrønt?

Vi vet ganske mye om norrønt selv om det ble brukt for kjempelenge siden. Vi har noen skriftlige kilder, som Snorres sagaer, som er skrevet på norrønt og med latinske bokstaver som etter hvert i norrøn tid ble innført i Norge. Men det er ikke bare vokalene som har forandret seg, grammatikken også. I dag er norsk for eksempel et ordstillingsspråk. Det betyr at det er rekkefølgen ordene kommer i som avgjør hvilken funksjon de har i setningen.

Skure hater kua
S V DO

Kua hater Skure
S V DO

Som vi ser er rekkefølgen her helt avgjørende for betydningen av setningen, hvem som hater og hvem som blir hatet. Norrønt er derimot kasusspråk. Det vil si at det er endingen på ordet som bestemmer dets funksjon i setningen.  Endingen –r på et substantiv gjør for eksempel det ordet til subjekt i setningen, uansett hvor det står.

Skurer hatar kyr
S V DO

Kyr hatar Skurer
DO V S

Begge disse setningene betyr altså at Skure hater kua.

Selv om dette med kasus er en veldig vesentlig forskjell, hører ikke Alvin at  Alvarin brukte veldig annerledes grammatikk enn ham, i og med at han ikke skjønner de fleste ordene Alvarin bruker. Han går også glipp av mange av ordene som er like, for Alvarin uttaler også ordene annerledes enn det Alvin gjør. Spesielt to lyder stusser Alvin litt over. Det er þ og ð , som uttales som lydene th (den første lyden i det engelske ordet ”think”) og stemt th (den første lyden i ordet ”though”). Disse lydene er aldri blitt brukt i norsk språk etter norrønt, og det er vanskelig å si hva som skjedde med dem.

Som en skjønner, kan nesten ikke Alvin og Alvarin forstå hverandre. Hvorfor? Hva var det som fikk de som levde i middelalderen til helt plutselig å endre språk så kraftig at man nesten ikke kan forstå norrønt lenger? På Island snakker de det jo fortsatt, nesten. Mange mener at Svartedauden har noe med det å gjøre. Mellom halvparten og to tredjedeler av alle nordmenn døde jo, mange av dem var voksne. De mener at veldig mange barn måtte lære språk uten ordentlig hjelp fra voksne som kunne språket, og at det moderne norsk bare er en forenklet, gal utgave av norrønt lært av foreldreløse barn. Denne teorien støttes opp av at Svartedauden aldri kom til Island, og derfor ikke kunne utrette de samme tingene der.

Norrønt ble også påvirket en del utenfra. Fordi mange  norske kongelige og adelige hadde dødd av Svartedauden, ble nye inngiftet fra Sverige, Danmark og Tyskland.  Vi fikk dermed flere lånord fra disse språkene. Mange ord forble også i språket, bare litt forenklede, som ”brodir” og ”penningir” som har blitt til ”bror” og ”penger”.

Det er altså mye som har gjort at det språket forfedrene våre snakket er blitt til et helt annet. Og det er ikke bare i Norge det har skjedd, men i de fleste andre land også. Det er nemlig naturlig at land, spesielt land som ligger nærme hverandre, blir utsatt for de samme pestene, de samme handelsmennene  og den samme latskapen som får en til å glemme, ta inn nye ord og forkorte på grammatikk og ord. Det finnes noen unntak i tillegg til Islandsk, som for eksempel baskisk og litt finsk. De har naturligvis endret seg litt, men ikke like mye som mange andre språk.

På Island er de fortsatt nøye med å ikke forandre språket sitt. Vi har et språkråd i Norge, som tar for seg nye lånord fra for eksempel engelsk som er blitt tatt opp i språket, og prøver å finne nye stavemåter for å gjøre dem er norske. Men det er ikke alltid like populært. Forslag som å skrive beiken i stedet for bacon og krus i stedet for cruise ble nedstemt fordi de blir for annerledes enn det vi er vant med på originalspråket, der vi har tatt ordene fra. På Island, derimot, ville disse blitt nedstemt fordi de var for like originalspråket. De ville mest sannsynlig finne noen gamle islandske ord som har med bacon å gjøre og komponere et nytt ord selv. Dette er med på å hindre Islandsk i å bli veldig påvirket av andre språk.

Hvordan vet vi egentlig nesten akkurat hvordan norrønt var? Det var 1200 år siden det ble snakket, og skriftspråket de hadde var helt annerledes enn vårt. Men det var egentlig ikke så vanskelig å rekonstruere det som det kan virke som.

Det finnes faktisk en måte å regne ut hvordan ord kommer til å, eller har, forandret seg. Det kalles omlyd. Omlyd går ut på lydene i et ord trekker de andre lydene mot seg. (Dette gjelder mest for vokaler). For eksempel er ”i” en lyd der man må ha tungen langt fram i munnen som nesten er lukket igjen. Hvis man skal si ”a”, må man derimot gape opp og ha tunga langt bak i munnen. Hvis vi bruker begge disse lydene i samme ord, som f. eks. i ordet ”Ila”, vil i-en og a-en automatisk bli trukket litt mot hverandre etter hvert. Med det mener en at lydene blir likere hverandre. A- en kan for eksempel bli til en æ etter et par hundre år, slik at ordet blir Ilæ. ”I” er nemlig nærmere en ”æ” enn en ”a”, både fordi en ikke gaper like høyt opp i ”æ”- en som i ”a”-en, og også fordi tunga er lengre bak i en ”a” enn i en ”i” og en ”æ”.

I- en kan på samme måte bli til en ”e”, fordi ”e”-en er enda nærmere ”æ”-en enn det ”i”- en er. Og så, når Ila er blitt til Elæ, kan plutselig ”e”- en falle bort, og vi sitter igjen med Læ.  Så mens Alvin fra vår tid sier ”Ila”, vil en hypotetisk framtidig Alv kanskje si ”Læ”. Alvarin på sin side sa muligens for tusen år siden noe slikt som ”Uilardur”. Det er slike ting språkforskere må regne seg fram til når de skal gjenoppdage et språk, og det var slik de måtte regne ut hvordan ord mest sannsynlig var på den tiden. Heldigvis hadde de både Snorres Sagaer og Eddadiktene til å hjelpe seg.

En annen viktig hjelp for språkforskerne har vært ordene norrønt har etterlatt seg. Det var nemlig ikke bare omverdenen som var med på å forandre norrønt, det gikk den andre veien også. Vikingene var dyktige handelsmenn, og dro ofte på handelsreiser til Storbritannia, Nord- Frankrike og Tyrkia. De ble der lenge om gangen. Dette påvirket spesielt det engelske språket mye, og veldig mange av ordene som likner i engelsk og norsk i dag er ikke kommet til Norge fra England som mange tror, men kom med vikingene for mange år siden. Eksempler på slike ord er det engelske ordet ”leg” som stammer fra det norrøne ”leggr” og ”cake” som stammer fra ”kaka”.

Men det som kanskje hjalp språkforskerne mest, var de ordene som ikke så norske ut ved første øyekast, men som, etter litt fornorsking, egentlig viser seg å være et sammensatt norrønt ord som vi kan skjønne hva betyr. Et godt eksempel på dette er engelske ”mistake”, som virker veldig engelsk, men som egentlig stammer fra det norrøne ”mistaka”, som i å mis- ta noe, som kanskje kan tolkes som å ”oppfatte noe på feil måte”.

Det finnes til og med ord som har dratt fra Norge for så å komme tilbake igjen. Norrøne ”baggi” kom til England med vikingene. Det ble tatt opp i språket som et slags ord for bærenett. Det forsvant fra Norge, mest sannsynlig i løpet av svartedauden, men har nå kommet tilbake igjen, som ordet ”bag”. Ord kan altså gå fra språk til språk og overleve veldig lenge, det er ganske spennende!

Det finnes altså mange forskjeller og likheter mellom norrønt og det moderne norsk. Likhetene er der fordi de har blitt igjen (eller er kommet tilbake etter en svipptur innom et annet språk), og ulikhetene fordi alle språk blir påvirket, både av hverandre, av hendelser og av menneskene selv.

Alvin og Alvarin blir gode venner, til tross for de språklige forskjellene. For tross alt er likhetene mellom dem større enn forskjellene, selv om de kommer fra helt forskjellige kulturer og ikke snakker det samme språket lenger.

Kilder

Internettkilder:

Trykte kilder:

  • Kathinka Blichfeldt, Tor Gunar Heggem, Ellen Larsen, 2006, Kontekst basisbok, Gyldendal

Takk til:

  • Pappa
  • Mormor
  • Arne
, ,

Comments (2)

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Sosiale medier er digg!

Sjekk skolegreier på andre sosiale medier også. Og lik gjerne Facebook-siden min, Skole er digg! (Linken finner du rett nedenfor.)